TEAM BEITOSPORT.NO
VÅRT MÅL ER Å GI MOSJONSIDRETTEN ET MENNESKELIG ANSIKT!
Produkttest av Dynafit MS Feline Superlight
Da har Dynafit MS Feline Superlight fått vært på beina noen turer i ulikt terreng og på ulikt underlag. Skoa er en nøytral sko. Jeg overpronerer litt, men har likevel ingen vansker med å bruke skoa. Jeg har også brukt den med eFit-såler i og disse er det også god plass til når man tar ut skoas originalsåle.
Det som imponerer mest med skoa er grepet. Den har såle fra Vibram, som jo ikke akkurat har levert dårlige såler på sko tidligere heller. Sålen er delt opp i ulike soner, med forskjellig hardhet i gummien. Den har gått grep i fartsretningen uansett underlag. Jeg har løpt i myr, på grusveier, på fjell- og skogsstier (tørre og våte), i gjørme, på steiner og svaberg. Grepet på skoa er til å stole på uansett, både oppover og nedover. Det er utrolig godt å ha en sko på beina som du vet du kan stole på, slik at man tørr å bruke muskulatur og spenst i fraskyvet. Sideveis i gjørme, på våt stein/vått svaberg og røtter er de glatte, men det er alle andre sko jeg har prøvd også. Hvis du springer mest på stein og svaberg, kan derfor søstermodellen «Feline Ghost» være et alternativ. Denne har imidlertid ikke på nærheten samme grepet på resten av det ovennevnte. I tillegg kan det nevnes at Dynafit også har en goretexvariant av skoa for de som er litt mer opptatt av å holde seg tørr på beina. Denne blir da noe tyngre.
Vekta på skoa er også noe å nevne. Dynafit MS Feline Superlight veier kun 270 gram. Salomon Speedcross, som er en aktuell sko å sammenligne med, veier 290 gram.
Anatomisk er Feline Superlight atletisk og godt oppbygd. Den er av de skoa man føler seg rask med, med en gang man får den på foten. I tillegg har Dynafit utstyrt de med beskyttede lisser, slik at lissene ikke like lett skal henge seg fast i kvist og kvast. Dette fungerer meget bra. De har også klaget en genial patent for stramming av lissene under beskyttelsen, som samtidig også hindrer pløsen i å krølle seg eller i å forsvinne fremover i skoa. Det er simpelthen en liten hempe man drar i. Denne hempe er også til god hjelp når skoa skal av og lissene løsnes igjen. Dette systemet fører til at man kan stramme skoa jevnt og så tett eller løst man vil ha det, uten at det blir strammere eller løsere på enkelte steder på foten.
Skoa er også utstyrt med god demping i hælen, slik at den også fungerer OK på asfalt. Dempinga gjør det behagelig å løpe i nedoverbakker ved at den gir mulighet for myk bremsing. Den er også utstyrt med noe Dynafit har kalt «Ballistic Bumper». Denne gir god demping også i forfoten for de som er tåløpere.
Skal du invistere i et par løpesko for terreng og variert underlag nå i høst vil jeg på det sterkeste anbefale Dynafit MS Feline Superlight. Prisen på skoa er også hyggelig med en veiledende pris på kr. 1399,-
Her får du ekstremt mye sko for pengene, så løp og kjøp! …og løp videre igjen etterpå...
SKI- OG GLITEST 16.01.2013:
Det er kaldt på Beitostølen for tiden og det gir oss gode muligheter til å teste ski og glidprodukter. I dag har vi fått testet både strukturer og produkter av ymse slag. Det ble ikke testet glid med tanke på fart eller glidstrekning, men kun subjektiv følelse av glid og slipp. Hvis man ut i fra denne testen skulle valgt ski og produkt til et renn hadde valget blitt Fischer 7-4 med Grønn SkiGo LF glider og Mapluss P3 ICE topping.
Testpersoner: Vidar og Viljar
BEITOSTØLEN SKIMARATON 2012:
Vidar, Atle og vårt nye medlem Magnus stiller til start på morgendagens Beitostølen Skimaraton. Magnus som har Birken som sesongens mål velger å gå klassisk. Vidar skal skøyte, i og med at sesongens mål for han, Skadi-Loppet, går i fristil. Atle er vi litt usikre på, men vi håper han møter på start med ski, sko og staver som passer det han har tenkt å delta på:)
Viljar sitt bidrag på rennet er som Magnus sin smører. Skiene er tunet og preppa og klare til start.
- Glider: Swix CH10 - Briko/Maplus P3 Cold Solid - Briko/Maplus P4 Cold Spray
- Feste Ski-Go XC Grønn med god gammel Swix Blå Spesial som kicker
Vidar har som vanlig lav selvtillitt (når det gjelder ski) og har levert skiene sine til prepping på Sport 1 Beitostølen!
Vi ønsker gutta lykke til og håper de får en fin tur i fantastiske omgivelser:)
Når det gjelder resten av teamet så er Andreas, Yvette og Anja ikke bosatt på Beitostølen og velger derfor å legge sesongoppkjøringa til andre deler av landet. Per Erik er en gammel mann og begynner å merke dette på kroppen - han har en rygg som ikke samarbeider for tiden. henrik er travelt opptatt med å arrangere og delta på Camp Beito som arrangeres for tredje året.
NY SESONG, NYE MULIGHETER:)
Vi gjør klar til ny skisesong. Teamet er fremdeles inntakt og det ryktes om nye medlemmer (stay tuned). Årets store høydepunkt er selvfølgelig Skadi-Loppet i Bodenmais (Tyskland). Løpet går 16. mars.
Frem mot Skadi-Loppet vil vi trene bra (noen av oss i hvert fall), samt delta på ulike renn og arrangementer.
Første løp for teamet er Beitostølen Skimaraton den 8. desember. Distansen er 21 km og stilart er valgfri, noe Atle verdsetter:)
Se her for mer info:
http://www.beitoworldcup.com/skimaraton
Hvis du ikke fikk med deg hva vi gjorde i fjor, vil jeg anbefale å lese videre nedover:)
SKADI-LOPPET 2012
Bildematerialet fra turen vår i mellomeuropa ligger under fanen BILDER.
Har valgt å ikke sensurere eller redigere bildene, så dere får ta det som det er. Ikke alt er like interessant for alle, men til sammen forteller de en fin historie, spesielt sammen med lesing av lesebrevene. I tillegg kan det nevnes at de ligger i omvendt kronologisk rekkefølge.
Lesebrev 16. mars:
Alle løperne i teamet møttes på Gardermoen klokka 10.30. Der var det omlasting av staver inn i stavkoggeret til Viljar, samt samlet innsjekking. Selvfølgelig har Vidar valgt å ta med sand til Sahara, så kofferten hans var for tung for å ha med som håndbagasjeJ Serviceteam Anja var sendt i forveien for å legge til rette for oss i Praha…
Vel inne på sikret område, slapp teamet løs for seg selv, noe som førte til at 5 av 7 måtte ringes til når flyet skulle gå, men alle kom seg medJ
Turen gikk først til München, etter å ha ventet i flyet en stund på Gardermoen. Computeren på flyet som styrte svinghjulet foran måtte rebootes og en mekanikker måtte sjekke at alt fungerte som det skulle. 20 minutter forsinket lettet vi. Flyveren var imidlertid på hugget i lufta og tok inn 15 av de 20 tapte minuttene. I München hadde vi en drøy time på oss før vi skulle videre til Praha. Noen brukte tiden på å shoppe litt i Lufthansaterminalen. De 4 tregeste på forrige flyving valgte imidlertid å gå rett i flyet, som de første. Det hjelper tydeligvis med litt barneoppdragelse på voksne folk også…J
I Praha møtte vi Anja i solskinn og gode 20 grader, teamet var dermed komplett. Etter litt trasking frem og tilbake, samt henting av ski hos tidenes mest uopplagte arbeidstaker, fant vi Hertz og fikk leid oss en VW Caravelle med 9 seter. En liten strek i regninga at vi måtte ut med 25.000 i depositum! Heldigvis var 25.000 CZK og ikke NOKJ
Vidar hadde tatt med seg GPS’en sin (kjøpt på COOP Fagernes før Lillehammer OL i 94 i følge eieren). Frøken rekalkulerer fikk oss etter hvert ut av Praha og på autobahn mot Plzen. En liten stopp underveis på et kjøpesenter, som hadde alt og da mener jeg alt, for å bunkre opp litt småmat, drikke og snacks. I Plzen fant vi Hotel Angelo relativt kjapt, men ikke hvordan vi kjørte dit (ved avreise søndag, har vi fortsatt ikke skjønt det, men sjåføren mener at det er legitimt å rygge inn en enveiskjørt gate mot kjøreretningen).
Etter å ha innlosjert oss på rommene bar det ut i byen for å spise. Rett over veien for hotellet ligger Pilsner Urquell bryggerimuseum og restaurant, så da gikk vi dit. God mat og godt øl, men en liten strek i regninga at Dagfinn Høybråten ikke har satt inn støtet mot Tsjekkia og røyking innendørs på restauranter.
Da de færreste hoteller i Plzen, kanskje i Tsjekkia heller, ikke er utstyrt med skiprepperom, måtte vi improvisere litt. Jeg tror nok ikke det er mange som har preppa ski i Plzen sentrum klokka 23 i midten av mars tidligere. Reaksjonen fra de som gikk forbi kunne tyde på detJ
Etter børsting og rilling bar det til sengs før den store dagen (Atle, Vidar, Henrik og Anja tok en liten ekstratur downtown der de fant en katedral).
Lesebrev 17. mars:
Den store dagen er her og alle er friske og fine. Merker litt til pollenspredning i Tsjekkia. Sol og 20 grader i skyggen tyder ikke på at man skal sette seg i bilen for å dra på skirenn, men det var nettopp det vi gjorde klokka 09.30. Greit å ha god tid siden vi ikke er lokalkjente verken i Plzenområdet eller i Bayern.
Ferden gikk gjennom pitoreske småbyer, både på tsjekkisk og tysk side. Etter å ha kjørt en liten time valgte Vidars GPS å gå amok (rekalkulerer, rekalkulerer). Den ville ha oss over en mur og ut på et jorde. Vi fant da en liten rasteplass, der vi tømte ut nødvendig veske fra kroppen, samt studerte litt kart og GPS på mobiler. På vei ut av rasteplassen valgte sjåføren å legge inn et c-moment da han prøvde å kjøre rett over ei grøft. Grøfta var dyp, og bil og grøft passe dårlig sammen. Dermed ble vi hengende på understellet med venstre bakhjulet i været bak og det høyre framhjulet hengende i lufta et sted nede i grøfta …
Havariet ble imidlertid mesterlig løst av diverse fysiske lover, ved at flere lyseblå trikotkledde menn stilte seg i bagasjerommet bak på høyre side, samt at Andreas sto på hjulet. Da tippet bilen tilbake i normalposisjon og det ene drifthjulet som var i kontakt med asfalten klarte å dra bilen bakover slik at vi plutselig hadde alle fire hjulene på bakken. Keine problemJ.
Etter at grøfta var forsert satte vi kursen mot den tyske grensa og satsa på at Bodenmais var markert med skilt. Det var det nesten, kun en liten tur for vårt tysktalende serviceteam inn på en lokal restaurant for å få forklart veien var nødvendig. I tillegg så vi det glimte i snø i det fjerne, samt at flatlandet gikk over fra å være nettopp det og til å bli bakkete, oppover. På kort tid gikk vi fra krokusknopper i veikanten, til brøytekanter på opp til en mater og mer. Hvilken lykkeJ Vi satsa på å kjøre helt frem til sekretariatet for å få hentet startnummer. Det gikk fint det, posen til Team Intersport Beitostølen med startnummer og brikker lå og ventet på oss. En som ikke var interessert i å vente på oss var en stykk illsint tysk funksjonær som mente at vi sperret all trafikk i området. Så da flytta Yvette bilen et lite stykke med funksjonæren halsende bak, litt mer illsint nå. Vi kunne ikke snu der heller, men det gjorde vi. På vei ned for å finne en egnet parkeringsplass fant vi en lett forvirret Myklebust, fortsatt med lyseblå trikot, lakksko og caps. Han hadde selvsagt forvillet seg ut av bilen og trodde nå at vi var forduftet…
Et stykke ned i veien fikk vi parkert og utstyrt bilen med norsk flagg, intersportflagg og galliummerker. Vi byttet til skisko, klipte luene om til pannebånd og la gallium under alle skiene. Så tok vi på oss startnummer og brikker. Vidar sitt nummer var ikke i posen, så han og Anja dro i sekretariatet for å få et nytt nummer. Her mente funksjonærene at det hadde vi rota bort selv, men Anja fikk med et smil og noen tyske gloser fortalt dem at det stemte ikke. Vidar fikk da et nytt nummer, samt en ekstralisens for å få starte i eliteklassen. Det var vel det siste han så til elitenJ
Det viste seg kjapt at valget med traktorrill og Gallium var et smart trekk. Meget våt snø, samt oppgått. På gradestokken i bilen sto det 16,5 grader da vi parkerte. Når vi i tillegg da nevner at det var stekende sol fra skyfri himmel og null antydning til vind, så kan dere selv tenke dere…
Starten forløp uten den store dramatikken. Her var det bare å ta det med ro og passe på ski og staver i slushen. De første 2-3 km gikk med til snirkling i felt og staking for å forsere andre løpere. Andreas var raskt ut fra start og forserte seg raskt fram i feltet. Viljar var litt mer avventende, det samme var de andre. Etter 5 km var første drikkestasjon med varm isostar og/eller te, av alle ting. Her hadde løperne begynt å finne sin fart og sine likesinnede. Fra 5-11 km var det mye oppover. Løypa var lagt elegant i snirkler rundt omkring i tett granskog. I disse bakkene øynet Viljar ryggen til Andreas og tok sakte men sikkert innpå. På løypas høyeste punkt var det mat- og drikkestasjon. Hit kom Andreas og Viljar sammen. Herfra var det en del nedover, samt typisk dobbeldansflater. Men som nevnt tidligere var det slush, så de fleste av oss ble stående å stake i sporet, der det faktisk var bra glid, i hvert fall for oss på Gallium. Alle Intersportløperne tok igjen mye folk i nedoverbakker og flater. På disse flatene ble det igjen luke mellom Viljar og Andreas, men i motsatt rekkefølge. Viljar dro fra. En luke som holdt helt til mål. Ved ca. 15 km kom vi igjen inn i løypa fra første runde og det bar til toppen igjen, om mulig enda tyngre på runde to. Det var derfor deilig å nå toppen for andre gang å vite (eller tro) at det nesten var bare flatt og nedover den siste mila til mål. Så feil kan man taJ Flere småbakker påvirket både krefter og motivasjon underveis. Verst var nok den bakken som gikk opp og ut fra stadion igjen da man trodde at nå er vi i mål! Her skulle det visst padles enda 500 meter før målgang. Deilig var det derfor å kunne finne sporet sitt mellom granbargatene på vei inn og over mållinja. I målområdet var det bra med liv. Iron Maiden på høytalerne og stor stemning blant folkene. Tenk det, vi har vært på et arrangement i Tyskland uten at vi ble pådyttet verken Scooter eller Ramstein, deiligJ
Viljar var altså først i mål av Intersportløperne. Tid ca. 1:50. 10 minutter raskere enn målet som ble satt tidlig i vinter.
Se http://connect.garmin.com/activity/159566821 Andreas kom inn på ca 1:52 og Henrik på ca. 1:54. Da var pannebåndet gjennomvått av svette og skoene ca. 5 kg hver, trekt av vann og våt snø. Så vi gikk for å hente bilen og kjøre den nærmere målområdet i hensyn til «gamlekara» som var ventet slitne i mål noe senere. I tillegg var det upåklagelig å få på seg tørre sko og en tørr trøye.
Yvette startet i dameklassen 15 minutter bak herrene. Hun kom i mål i det vi returnerte til målområdet og krysset mållinja på ca 2:20, med brudd i foten (bruddet var der før start også da). I tillegg hadde hun røde sko, noe som ga henne en swixjakke i premie, siden speaker annonserte at neste løper over mål med røde sko kom til å vinne nettopp det.
Nå viste det seg også at «gamlekara» ikke er fullt så gamle likevel. Vidar, som startet med eliten, 5 minutter foran Per Erik og Atle, skuffet nok litt (mest seg selv tror jeg) og kom i mål på ca. 2:36. To stykker som ikke skuffa, men som rett og slett overraska stort var Per Erik og Atle. Per Erik var like bak Vidar i løypa og ble klokka inn på 2:34 (starta 5 min bak). Så tenkte vi, fordomsfulle som vi er, at nå får vi finne på noe mens vi venter på at Atle skal komme. Vi rekker ikke å si verken bratwürst eller sauerkraut før evigunge Dr. Myklebust kommer på oppløpet og klokkes inn på 2:37, fantastisk innsatsJ
Med alle i mål var det bare en ting å gjøre, kjøre til Bodenmais sentrum for å spise. Der var det bevertning i en restaurantkjeller med minestronesuppe og andre ting, samt drikke inkludert i startavgiften!! Litt å tenke på for Birkebeineren kanskje. Ca. 300 kroner i startavgift. Da inkluderes en lue, leie av startbrikke og middag med drikke etter målgang. I tillegg må det nevnes at dette var et løp med høy sosial faktor. INgen spisse albuer, stavslående gærninger eller noen som skulle fremst for en hver pris. Flott trasse og bra preparering helle runden.
I Bodenmais sentrum fikk Yvette henta jakka hun vant og vi fikk gått litt i byen. En liten byu i tyrollerstil. VakkertJ Etter litt spankulering satte vi kursen tilbake mot Plzen og hotellet. En dusj og litt hvile før vi entret byen med tanke på en bedre middag med dertilhørende drikke. Vi fant omsider en restaurant som tok i mot middagsgjester etter klokka 22. Her var vi i tillegg til god mat, vitne til tidenes vakreste rørlegger sprekk, om en litt feilplassert… Vi synes vel ikke det tar seg ut for servitriser uten truser å sagge, men hver sin lyst …
Etter inntatt middag og drikke som samlet for 8 personer kom på ca 3000 CZK (1000 NOK), tok vi veien ut for å finne en lokal kneipe. Vi fant kanskje den mest tvilsomme puben i Plzen (uten at vi prøvde flere). Røyktjukt og fylt med et klientell som kunne skremt både VIF-klanen og Hells Angels, men Ola Dunk fikk være i fred. Vi bestilte vår øl og satt oss rolig ned med den. Etter en øl fant Vidar ut at vi måtte ha en runde med noe litt sterkere. Han bestilte Jägermeister, men fikk til svar at det hadde de ikke. Bartenderen foreslo noe annet og Vidar sa seg enig. Hva det var vet vi ikke, men å si at det var godt, er å ta i. Det smakte litt som neglelakkfjerner lukter.
Etter retur til hotellet tok noen av oss kvelden, mens andre igjen (les Vidar, Atle, Per Erik og Henrik) dro ut igjen. Ryktene vil ha det til at de var på et enda mer lugubert sted enn puben. De tok taxi med beskjed til sjåføren om å ta dem dit det var mest liv. Vidar satt foran i taxien og prata en blanding av engelsk og valdresdialekt. Til sjåføren kunne han fortelle at Atle var bestefaren og Per Erik var onkelen hans. Henrik slapp imidlertid unna som en kompis.
Lesebrev 18. mars:
Veldig varierende oppvåkningstid på teamet denne søndagen. Jmfr hvem og hvordan osv kvelden før.
Per Erik og Viljar var tidlig oppe og gikk ned til frokost, der traff de Anja og Yvette (som la seg tidligst). Yvette åt mat, Anja satt å så på!! Hun skulle nemlig ut å jogge med Andreas på morgenkvisten. Dem om det…
Vi andre fokuserte igjen på maten og etter hvert dukket Hilmen og Henrik også opp. Hilmen hadde bestilt seg sportsmassasje til klokka 9 og måtte spise litt først. Yvette fikk massasjetime etter Vidar. Atle var det ingen som hadde sett enda. Mens to jogga, to fikk massasje og en sov, gikk vi tre andre oss en tur mot hjemmebanen til Viktoria Plzen, laget som slo ut Rosenborg i Europacupen. Stadion var stengt og supportersjappa likeså, så en Plzendrakt ble det ikkeL. Vi så imidlertid at laget jogget litt rundt ute på gresset. Deretter gikk vi videre bak stadion og fant en idrett vi ikke hadde sett før. Vi visst vel strengt tatt ikke at den eksisterte heller. Hokejbal var en intens og interessant opplevelse. Etter å ha studert www.hokejbal.cz litt, viser det seg nok at vi så kampen HBC Plzen mot Jungel Fever Kladno. Vi gikk før det ble noen mål, men Plzen vant 7-2 til slutt. På samme område som hokejbalbanen og fotballbanen var det en 100 meter sprintbane i tartan. En bueskytterarena (tror vi) og to ballbinger, type stor. Her kunne og burde man ha arrangert 5-kampJ
12.00 var det utsjekking. Atle mente det var 12.30 og da mente Vidar det også. Det gamle ekteparet kom derfor noe senere enn oss andre ned til foajeen for å sjekke ut. Før vi skulle kjøre til Praha flyplass tok vi turen bort til Pilsner Urquell museumet for å få med oss litt finkultur. Deretter tok vi turen på nærmeste kjøpesenter, som selvfølgelig var åpent på en søndag, samt solgte alkoholholdige varer billig. Noen valgte derfor å handle kvoten her, så var man ferdig med det.
Litt før klokka 14 satte vi nese mot Praha, der Anja skulle ta et litt tidligere fly enn oss andre. Vi andre fant ut at vi måtte finne oss en restaurant for å spise, samt kvitte oss med de siste CZK’ene. Det klarte vi + mer til. Fra et lavt kostnadsnivå i Plzen, møtte vi turistpriser de luxe på flyplassen i Praha. Fra at en middagsrett med drikke kosta ca. 200-300 CZK var vi nå oppe i det dobbelte. Dette ble lett oppnådd av servitrisa (uten rørleggersprekk) ved at hun satte ut både brød og nøtter på bordet. Etter måltidet så hun at, jo boksen med nøtter var åpnet og brødet spist opp, så da måtte vi betale ekstra for dette. Koppen med kaffe etter maten kost også godt over en hundrelapp!! Ja, ja, mette ble vi i hvert fall. Så var det runder med taxfree shopping før vi gikk om bord i flyet.
Dagens mellomlanding var i Frankfurt. Et majestetisk skue fra lufta under innflyving. Skyskraperne ruvet som lysmaster mot den mørke nattehimmelen. Etter landing var det å kjøre lenge med flyet mot terminalen, deretter lenge med buss til terminalen. Så måtte vi gå lenge-lenge mot var nye avreiseterminal. Her var det fortsatt noen kjøpelystne nordmenn på tur, før nok en laaaaang transportetappe sto for døren til gaten. Frankfurt flyplass er vanvittig stor, men vi kom fram. I Frankfurt møtte vi for første gang på turen synlig berusede personer. Mye lyd og høyt latterinnslag av egne vitser. Selvsagt var det nordmenn. Østfoldinger som hadde vært på skiflyving i Planica. Vel inne i flyet slokna de fort, heldigvisJ
I ankomsthallen på Gardermoen viste det seg at taxfreebutikken var åpen, så da var det nok en gang noen som hadde kjøpebehov. Det var de samme som hadde denne lysten også i Frankfurt og PrahaJ Atle kjøpte en fin parfyme som het Try Me og var meget fornøyd med detJ Så med bagger, kofferter, poser, skiposer ++ fulle av kvoter og reisegaver gikk alle gjennom grønn sone og ut i flyplassterminalen på Gardermoen. Litt skuffende var det at det verken var presseoppbud, flagg eller korpsmusikk da vi ankom Norge. Her hadde vi slitt og strevd med å gjøre gamle Norge stolte av sine sønner (og døtre), men fikk vi noe kred?
Yvette og Andreas ble sagt ha det bra og på gjensyn til på Gardermoen og vi 5 gjenværende losset opp Roomster’n og satte kursen mot Beitostølen. En matpause på Shellen på Gran ble unnagjort før vi enret Beitostølen by night klokka godt over 4 om natta. Trøtt og sliten etter en lang reise, men glad og tilfreds med en veldig fin sosial, kulturell og sportslig tur.
Takk til den fantastiske gjengen som gjorde dette til den opplevelsen det bleJ
Andreas har skrevet sitt eget reisebrev, som du kan lese her: Andreas’ reisebrev.
Line Ditlefsen Nilsen er trukket ut som vinner av en premie fra Skadi-Loppet:) Hun vinner en lue fra løpet.
Kart og løypeprofil kan du se ved å klikke her: Kart og løypeprofil
Kart over skiområdet Bodenmais ser du her: Bodenmais skiområde
Øverst til høyre ser du Langlaufzentrum Bodenmais, hvor starten går.
For mer info om Skadiloppet kan du jo klikke på linken ...
